Innhold i denne artikkelen:
Når man inngår en avtale, kan det være en rekke forhold ved avtaleinngåelsen som gjør at avtalen blir ugyldig. Disse reglene er nevnt i avtaleloven kapittel 3. En av disse reglene er ugyldig avtale på bakgrunn av svik og i denne artikkelen skal vi se nærmere på denne ugyldighetsgrunnen.
Rettslig grunnlag – svik
Det følger av avtl. § 30 at “er en vijeserklæring fremkaldt ved svik fra den anden part, binder den ikke den som har avgitt den. Det samme gjælder, hvis tredjemand har fremkaldt den ved svik, og den anden part kjendte eller burde ha kjendt forholdet”. Ordlyden gir altså anvisning på to vilkår. Det må foreligge “svik” og det må være årsakssammenheng mellom den svikaktige opptreden og viljeserklæringen.
Svik har ingen definisjon i loven. Svik vil imidlertid innebære at man bevisst villeder den som skal avgi løftet. Villedningen kan bestå i og forsettlig gi uriktige opplysninger eller forsettlig holde tilbake opplysninger. Det kan f. eks. gå ut på at man bevisst ikke sier noe om motorsykkelens dårlige motor ved salg av en motorsykkel. Eventuelt at man bevisst sier at motorsykkelen aldri har vært skadet, når den har vært i en rekke kollisjoner.
Kravet om årsakssammenheng innebærer at avtalen ikke ville ha blitt inngått eller inngått på andre vilkår, dersom den svikaktige opptredenen tenkes borte. Hadde kjøperen solgt motorsykkelen til den samme prisen selv om selgeren hadde fortalt om motorproblemene, ville det ikke ikke foreligget årsakssammenheng.
Hvis det er tvil om den svikaktige opptredenen har hatt betydning for avtaleinngåelsen, er det en presumsjon for årsakssammenheng. Det innebærer at den som beskyldes for svikaktig opptreden, må bevise at det ikke forelå slik adferd med betydning for avtaleinngåelsen.
Konsekvenser av svikaktig opptreden
Svik er en svak ugyldighetsgrunn. Det innebærer at ugyldighetsgrunnen ikke kan gjøres gjeldende overfor godtroende tredjeparter. Dette i motsetning til sterke ugyldighetsgrunner som kan gjøres gjeldende mot alle. Dette innebærer at dersom en tredjepart svikaktig lurer parten til å inngå en avtale med en medkontrahent, vil ikke avtalen bli ugyldig dersom medkontrahenten var i god tro om avtalens rettmessighet. Her må det foretas en aktsomhetsvurdering av om medkontrahenten burde skjønt at parten var blitt utsatt for svik fra noen andre.
Eksempler fra rettspraksis
LA-2019-133112
I denne saken var det et samboerpar som skulle kjøpe en eiendom av kvinnens mor i samboerskapet. Det ble laget en avtale av mannen, som både moren og mannen signerte på. Kvinnen ville imidlertid ikke signere fordi hun var uenig i vilkårene. Dette fikk ikke moren vite og hun undertegnet litt senere også skjøtet til eiendommen. Spørsmålet for retten var om var kommet i stand ved svikaktig opptreden fra mannen.
Lagmannsretten uttalte:
“Selv om vurderingen av ugyldighetsspørsmålet etter avtaleloven § 30, og også i utgangspunktet etter § 33, skal foretas på tidspunktet for avtaleslutningen, bemerker lagmannsretten at utviklingen i saken etter [signeringen] og utferdigelsen av skjøtet, viser at A nettopp utnyttet den uklarhet som oppstod, ved at han ikke stanset overdragelsen til seg da B nektet å undertegne. Det naturlige handlingsalternativet i en slik situasjon ville være å stanse opp, samle alle parter til drøfting og bestemmelse av videre skritt, hvor hensynet til klarhet og notoritet var blitt ivaretatt. A valgte isteden å gå videre uten å gi klar beskjed til de øvrige involverte om at han etter hvert anså seg om eneeier av eiendommen. Etter dette finner lagmannsretten av avtalen er ugyldig og stridende mot så vel avtaleloven § 30 som 33.”
Avgjørelsen viser hvordan avtl. § 30 kan anvendes når noen villeder noen andre ved å holde tilbake opplysninger som medkontrahenten burde hatt før avtalen signeres. I tillegg viser avgjørelsen hvordan avtl. § 33 konsumerer avtl. § 30. I de tilfellene det foreligger svik etter avtl. § 30, vil det også foreligge ugyldighet etter avtl. § 33.
Andre tilfeller fra rettspraksis?
Det finnes få avgjørelser som bare tar stilling til avtl. § 30. Dette har sammenheng med at alle tilfeller det er aktuelt å anvende avtl. § 30, vil avtl. § 33 og § 36 også kunne anvendes. Retten har dermed heller anvendt disse bestemmelsene, når det har vært spørsmål om svikaktig opptreden. Dette har sammenheng med at man ikke trenger å statuere “svik” når man vurderer saken under avtl. § 33 eller § 36. Det vil man i stedet foreta en mer helhetlig vurdering av om avtalene skal settes til side.
Vi tilbyr inntil 15 minutters gratis saksavklaring. Ta kontakt på post@reinholdt.no eller telefon +47 23 68 85 58.